THE SAINT ANN'S REVIEW

MOUNTAINS OF KONG
Dag T. Straumsvåg
translated by Robert Hedin and the author

in memory of Louis Jenkins (1942-2019)

There has to be a mountain range near Tembakounda in Guinea that stretches east to the Central African Mountains of the Moon, James Rennell thought. The source of the White Nile. So he introduced it on a map he sketched for The Travels of Mungo Park and Hornemann (1798), dividing the continent in two, and named it the Mountains of Kong. Rennell, the Father of Oceanography, was highly revered at the time, the first to draft a detailed map of India. Over the next century, the Mountains of Kong appeared on more than forty official maps, and although local tribesmen claimed there were no such mountains, and the French explorer Louis Gustave Binger confirmed that fact on his 1887-89 expedition, Rennell’s map remained the most reliable source of information for European explorers. “We attempted to cross
the mighty Mountains of Kong,” one wrote in a letter home, “but
they were impassable.” Another wrote, “Never again will I behold
such splendor as the Mountains of Kong looming over our campfire
at night.”

***

KONGFJELLA
Dag T. Straumsvåg

til minne om Louis Jenkins (1942-2019)

Det må finnast ei fjellkjede nær Tambakounda i Guinea som
strekkjer seg austover til dei sentralafrikanske Månefjella, tenkte
James Rennell. Kjelda til Den Kvite Nil. Så han introduserte ei kjede
som delte kontinentet i to på eit kart han teikna for The Travels of
Mungo Park and Hornemann (1798), og gav ho namnet Kongfjella.
Rennell, oseanografiens far, var høgt verdsett i si eiga tid, og den
første til å lage eit detaljert kart over India. I det følgjande hundreåret
dukka Kongfjella opp på over førti offisielle kart, og sjølv om
lokale stammefolk sa at dei ikkje fanst, og den franske oppdagaren
Louis Gustave Binger stadfesta dette etter ekspedisjonen sin i 1887-
89, blei kartet til Rennell verande den mest pålitelege kjelda til
informasjon for europeiske oppdagingsreisande. “Vi prøvde å krysse
dei mektige Kongfjella,” skreiv ein av dei i eit brev heim, “men dei
var uframkomelege.” Ein annan skreiv: “Aldri meir vil eg få skode
ein herlegdom som dei kneisande Kongfjella over leirbålet vårt om
kvelden.”

***

IN A HOTEL IN RIGA

Late one night the phone rings, but no one is there, no one on either end. It’s as if conversations broken off years ago have suddenly started up again on their own, or those that went to the wrong numbers have finally figured out where they went wrong and now make the right phones ring. But no one answers, and the conversations are sucked back into the lines, colliding, getting mixed up with incoherent discussions, disastrous misunderstandings. This time it’s for me, but I’m spending the night at a different hotel, sleeping like a log on a waterbed. Down in the depths a goldfish noses around in the dream sludge, and on the wall blinking neon lights up the faceless portaits of retired civil servants.

***

PÅ HOTELL I RIGA

Seint ein kveld ringjer telefonen, men det er ingen der, ingen i nokon av endane. Som om longe avbrotne samtalar har kome i gang igjen på eiga hand, eller dei som gjekk til feil nummer har funne ut kvar dei gjekk feil og no får dei rette apparata til å ringje. Men ingen svarar, og samtalane blir sogne tilbake inn i trådane, kolliderer, blandar seg i uforståelege diskusjonar, katastrofale misforståingar. Denne gongen er det til meg, men eg overnattar på eit anna hotell, duppar som ein stein i vassenga. Nede i djupet nasar ein gullfisk rundt i draumslammet, og på veggen rammar blinkande neon inn andletslause portrett av pensjonerte statstenestemenn.

***

THE CRAWL SPACE

 
After the parades, the brass bands, after the palace square empties of people, and the queen and the kids have all gone inside, the king is still standing on the balcony, waving, smiling, waving. He can’t stop. A line has been crossed. He can hear sounds from inside the palace: someone flushing a toilet, the gurgling of a coffee machine. “God, these shoes are killing me.” He wonders if his life will change now. He looks at his hands. They’re still waving. He wishes he had rougher hands. His eyes water, and he squints until they become two narrow cracks between the boards of a cabin floor. He gets down on his belly to see if someone is hiding in the crawl space, someone lying on his back, peering through the cracks, trying to see who’s hiding up there.

***

KRYPEROMMET

Etter toga og hornmusikken, etter at slottsplassen er tom for folk og dronninga og ungane har gått inn, står kongen framleis på balkongen og vinkar, vinkar og smiler. Han kan ikkje stoppe. Ei grense er kryssa. Han høyrer lydar innanfrå slottet: nokon spyler ned på toalettet, ein kaffetraktar gurglar, “Gud, desse skorne tek livet av meg.” Han lurar på om livet hans vil endre seg no. Han ser på hendene sine. Dei vinkar framleis. Han skulle ønskje at han hadde grovare hender. Auga hans vassflyg, og han knip dei saman til dei blir til gliper mellom plankane i eit hyttegolv. Han legg seg på magen for å sjå om nokon løyner seg der nede, nokon som ligg på ryggen med auga mot glipene og prøver å sjå kven som løyner seg der oppe.

***

TOEHOLD

 
For years now an invisible hand has been snatching bees out of the air, change from my wallet, PIN codes, all the little gadgets I own, though I’m not quite sure where they are. Maybe I forgot the Allen wrench at the cabin, my glasses in another jacket. In the old days the little folks were said to be the culprits. These days other things keep disappearing: memories, muscles, my toehold. One night I find myself outside a closed gas station with an empty jerry can in my hand. The car keys are locked in the car. It begins to rain. I call home, but no one picks up until I hear my own voice on the answering machine. “I’m not available right now, but please leave a message after the beep, and I’ll call you right back.”

***

TÅFESTE

I årevis har ei usynleg hand snappa bier ut av lufta, vekslepengar frå lommeboka mi, PIN-kodar, småting eg veit eg har, men ikkje er sikker på kvar er. Kanskje gløymde eg umbrakonøklane på hytta, brillene i ei anna jakke. I gamle dagar trudde ein at småfolket stod bak. I desse dagar forsvinn andre ting: minne, musklar, tåfeste. Ein kveld står eg utanfor ein stengd bensinstasjon med ei tom bensinkanne i handa. Bilnøklane er låst inne i bilen. Det byrjar å regne. Eg ringjer heim, men ingen plukkar opp røyret før eg høyrer mi eiga røyst på telefonsvararen. “Eg er ikkje tilgjengeleg akkurat no, men legg igjen ein beskjed etter pipetonen, så ringjer eg straks tilbake.”

 ***

DAG T. STRAUMSVÅG was born in 1964 in Kristiansund, a city on the sparsely populated coastline of western Norway, and raised in the nearby village of Tingvoll. A resident of Trondheim since 1984, he is the author of seven books of poetry, most recently The Lure-Maker from Posio, published by Red Dragonfly Press.

ROBERT HEDIN is the author, translator, and editor of two dozen books of poetry and prose, most recently At the Great Door of Morning: Selected Poems and Translations, published by Copper Canyon Press, and, as co-editor, The Uncommon Speech of Paradise: Poems on the Art of Poetry, White Pine Press. He lives in Frontenac, Minnesota.

EMILIE NOELLE LAMBERT’s art has featured in THE SAINT ANN’S REVIEW on several happy occasions. Her work has been exhibited internationally and widely viewed and reviewed in the United States. More about the artist and her work can be found at emilynoellelambert.net.